IFRS 16, som ble innført i 2019, er en internasjonal regnskapsstandard som har hatt en betydelig innvirkning på bedrifters balanser. Det er nå obligatorisk for selskaper å føre de fleste av sine leieavtaler direkte i balansen, noe som er en betydelig endring fra tidligere standarder.
For å illustrere denne endringen, tenk på et selskap som leier et kontorbygg for en periode på 10 år. Ifølge tidligere regnskapsstandarder, ville selskapet føre leiebetalingene som en kostnad i resultatregnskapet over leieperioden. Men ifølge IFRS 16, vil nå dette bygget, eller rettigheten til å bruke bygget, vises som en eiendel i balansen. Samtidig må selskapet også føre et gjeldsbeløp som tilsvarer nåverdien av fremtidige leiebetalinger. Disse endringene kan ha stor innvirkning på selskapets nøkkeltall, som gjeldsgrad og driftsmargin.
Det er viktig å merke seg at det er noen unntak fra disse reglene. For eksempel, trenger selskaper ikke å balansere leieavtaler for eiendeler med lav verdi, som en bærbar datamaskin, eller leieavtaler med en leieperiode på 12 måneder eller mindre. Men disse unntakene er begrensede, og de fleste selskaper vil bli påvirket i noen grad av IFRS 16.
Som selskaper navigerer disse endringene, er det viktige valgmuligheter å vurdere. For eksempel kan selskaper velge å anvende en forenklet metode ved overgangen, noe som betyr at de bare trenger å balansere kontrakter som er aktive på det tidspunktet da IFRS 16 begynner å gjelde. De kan også velge å anvende full retroaktiv metode, noe som innebærer at de måtte beregne om og presentere sine tidligere regnskaper som om IFRS 16 alltid hadde vært gjeldende.
Til tross for disse utfordringene, er det imidlertid flere fordeler med å følge IFRS 16.